Å være personvernrådgiver er 20% personvern og 80% psykologi

Photo by Roman Kraft on Unsplash.

Når vi jobber med personvern, pirker vi borti andre mennesker i deres arbeidshverdag. Vi påpeker måter de jobber på som ikke er i tråd med personvernkrav. Rådene våre gjør ofte at folk må jobbe annerledes, at prosesser og systemer må endres.

Ingen liker å bli pirka borti. I det ligger det implisitt at jeg har gjort noe galt, og da vil min første reaksjon være å avvise de masete personverngreiene du kommer med.

Personvern er 20% fag, og 80% å forstå disse psykologiske mekanismene. Og med «psykologiske mekanismer» mener jeg rett og slett at hvis et råd du kommer med får den andre til å føle at de ikke er «bra nok», vil de bli utrygge, og ha vanskeligere for å akseptere rådet ditt.

Dette er en realitet vi som jobber med personvern må ha et bevisst forhold til hvis vi skal gjøre en effektiv jobb Hvordan? Empati og ved å myndiggjøre andre. Her er to ting jeg gjør for å løse dette:

1 Si nei, men gi folk løsninger

«Ok, så er det behandler dere personopplysninger, og GDPR kommer til anvendelse. Men personopplysninger skal behandles etter risiko, så så lenge dere har etterlevelsesdokumentasjon på plass, er det kanskje ikke mange risikoreduserende tiltak dere trenger å iverksette. Og akkurat dette kan jeg hjelpe dere med»

Min erfaring er at man HAR et handlingsrom innenfor personvernregelverket. Men mer spenstige løsninger kan innebære mer jobb på etterlevelsessiden. Det er jo gjerne det som tar tid. Så her handler det om å gjøre oppmerksom på risiko, og hva behandlingsansvarlig må gjøre for å likevel kunne løse det.

Si at noen ønsker å bruke Google Analytics. Det er ikke noe jeg anbefaler lenger, men det finnes mange alternativer (Anette Thorsen skriver mye om alternativer til GA på Linkedin, sjekk f.eks. ut denne Linkedin-posten) https://www.linkedin.com/feed/update/urn:li:activity:7043510238875901952?updateEntityUrn=urn%3Ali%3Afs_feedUpdate%3A%28V2%2Curn%3Ali%3Aactivity%3A7043510238875901952%29

2 Ros der du kan, ofte og uhemmet

Med en gang du kan, ros de du rådgir. Kommer de med en god begrunnelse for hvorfor de kanskje likevel ikke trenger et fritekstfelt, fortell dem at det er en veldig bra personvernrefleks!

Dette er et generelt ledelsesråd, påpek og ros alltid ønsket adferd! Det er MYE mer motiverende enn å måtte pirke borti når noe ikke står så bra til.

En annen fordel er at hvis du har rost nok, bygger du deg en tillitsrelasjon til de du roser. Så når du først må be noen om å justere, vil ikke den beskjeden oppleves som så voldsom.

Viktig forbehold: du skal ikke ta ansvar for andre folks følelser

Jeg sier ikke at du må ta ansvar for andre folks følelser. Ikke gjør det. Som en «people pleaser in recovery», er det viktig for meg å være tydelig på dette.

Noen ganger har du vært så empatisk som overhodet mulig, og de du gir råd til reagerer likevel defansivt. Et godt første skritt er å være klar over disse mekanismene. Og vit at selv om du har gjort alt perfekt, står ikke utfallet av en interaksjon på deg alene.

Previous
Previous

Upopulær mening: navnet ditt er en særlig kategori personopplysning

Next
Next

Metode for DPIA