Er det å ikke ville vie et likekjønnet par en politisk, religiøs eller filosofisk overbevisning?

Photo by Akira Hojo on Unsplash

Jeg har flere ganger måttet vurdere om noe er en særlig kategori personopplysninger. Denne bloggposten handler om en slik gang. Jepp, dette betyr at det er tid for ✨storytime✨!

En historie fra Den norske kirke

Denne historien kommer fra da jeg var personvernombud i Den norske kirke. Og den starter med at vi fikk en henvendelse fra Datatilsynet.

En prest hadde klagd på at sognepresten hadde laget en liste over alle de prestene som var villige til å vie homofile par i kirken i sognet hvor presten jobbet.

Dette var på det tidspunktet i 2016 da Kirkemøtet, den norske kirkes demokratisk valgte organ, hadde bestemt at homofile skulle få rett til å gifte seg i kirka.

Det var flere prester som var imot dette. Og Kirkemøtet bestemte at de prestene som på grunn av sin personlige overbevisning ikke ville vie homofile, skulle få slippe det. Prester fikk en slags reservasjonsrett som de kunne påberope seg hvis de mente likekjønnet vigsel ikke lot seg forene med deres tro.

En liste med prester

Denne konkrete sognepresten hadde laget en liste med prester som var villige til å vie homofile par. Formålet var administrativt: hvis sognepresten hadde oversikt over hvilke prester som ønsket å vie homofile par, ville det være enklere å vite hvem hun kunne spørre om å gjennomføre vielsen når en annen prest brukte reservasjonsretten for å slippe å vie det homofile paret.

Nå hadde en av de prestene klagd på denne lista. For lista var en behandling av personopplysninger. Og datatilsynet ba oss om å redegjøre for om dette var offisiell kirkepraksis.

Et av de spørsmålene vi så på, var hvilke typer personopplysninger dette var. Det var ganske åpenbart at det var følsomme personopplysninger. Presten som hadde klagd dette inn, refererte til andre verdenskrig og jødeforfølgelsen, og forfølgelse av mennesker med dissenterende politisk mening.

Og selv om jeg syntes det var en litt voldsom sammenligning, hadde presten et poeng.

Temaet likekjønnet kirkelig vigsel – hvorvidt homofile skulle få gifte seg i kirka – hadde vært heftig debattert. Både på Kirkemøtet og i kirkesamfunnet ellers. Nå som det var blitt lov, fikk vi i Kirkerådet telefoner fra troende mennesker som mente at vi hadde gått for langt.

De kjente seg ikke lenger igjen i Kirken, og de følte seg ikke lenger velkomne. De følte seg uglesett. Overkjørt. Selv om det hadde vært en demokratisk prosess og et overveldende flertall for å åpne for at homofile skulle få gifte seg i kirka. Poenget var, uansett hvilken side du tilhørte, ble du utsatt for kritikk. Frontene var steile.

Hvilken type sensitiv personopplysning?

Spørsmålet vi måtte ta stilling til var om opplysningen at en prest ikke ville ta i bruk retten til å reservere seg fra å vie et homofilt par i kirken var en sensitiv personopplysning (eller særlige kategorier av personopplysninger). Det var åpenbart at det var en opplysning knyttet til personlig overbevisning, men hvilken kategori skulle det gå under?

Var det en religiøs eller teologisk overbevisning?

Hvis vi kategoriserte det at en prest ikke ville ta i bruk reservasjonsretten under dette, risikerte vi å ta stilling til det teologiske. Å si at det ene valget var mer teologisk riktig enn det andre. Det var et minefelt vi ikke hadde lyst til å gå ut i.

Var det kanskje en politisk overbevisning?

Det virket ikke nok det heller. På talerstolen på Kirkemøtet hadde flere av representantene, mange prester eller med teologisk bakgrunn, greid ut om hvor personlig og spirituelt dette valget var. Det virket billig å redusere denne overbevisningen til politikk.

Var det en filosofisk overbevisning?

Nei, det virket ikke helt riktig det heller.

Vi kom til at vi ikke trengte å konkludere med hva dette konkret var.

Det var åpenbart at personopplysningen falt inn under en av de tre kategoriene religiøs, politisk eller filosofisk overbevisning, og at lista med prestenavnene derfor inneholdt sensitive personopplysninger.

Hva vi svarte Datatilsynet

Er du nysgjerrig på hva vi svarte Datatilsynet?

Vi fortalte at det å holde slike lister ikke var offisiell kirkepolicy, og at vi mente sognepresten ikke trengte å holde en slik elektronisk oversikt. Sognepresten kunne løse formålet med behandlingen på en annen måte.

Denne lista hadde to formål: 1) sørge for at de parene som ville gifte seg i kirka, faktisk fikk gjort det, samtidig som 2) prester som ville bruke reservasjonsretten fikk tatt den i bruk.

Vi mente at det kunne gjøres ved å håndtere det konkret når en prest faktisk påberopte seg reservasjonsretten. Dette gjennom å behandle det som en reservasjonsrett: utgangspunktet var at det var prestens jobb å vie ethvert par som ønsket å gifte seg i kirka. Presten måtte selv si i fra hvis hen ønsket å bruke reservasjonsretten i det konkrete tilfelle.

Synes du det var feigt av oss? Kanskje. Vi hoppet definitivt over gjerdet der det var lavest. Vi trengte ikke egentlig ta stilling til hvilken type sensitive personopplysning det var snakk om, og da gjorde vi heller ikke det.

Og så resulterte løsningen i at vi på best mulig måte ivaretok prinsippet om dataminimering – nemlig at vi ikke behandlet flere personopplysninger enn det vi faktisk trengte.

Ps. Jobben min i Den norske kirke var min første ordentlige personvernjobb. Jeg har aldri vært særlig religiøs, og det var fascinerende å få innblikk i kirkemiljøet i Norge. For meg var det et eksotisk sted, med overraskende mange personvernproblemstillinger!

Denne bloggposten er basert på nyhetsbrevet mitt om personvern. Driver du med personvern og kunne tenke deg støtte i form av et ukentlig nyhetsbrev? Meld deg på her!