For hipster for skjermopprøret!

Photo by charlesdeluvio on Unsplash

La meg starte med at jeg synes skjermopprøret er teit. Jeg synes det bærer preg av en «abstinence only»-tilnørming hvor en gjeng øvre middelklasse semi-kjendisforeldre roper på at staten skal komme inn og pålegge alle en analog oppdragelse.

Dette sier jeg som en person som aller helst leser fysiske bøker og noterer med blekkpenn i en notatbok. 

Og som nesten alltid eksisterer i en modus operandi der jeg er 5 minutter unna å kaste all teknologi på båten og flytte ut i skogen og «leve av landet».

(Ignorer det at jeg er et svært moderne menneske som er 100% avhengig av internett for å kunne gjøre jobben min)

La meg starte med å si meninga mi om dette: jeg skjønner skjermopprøret. Jeg driver med personvern. Jeg har ikke hatt Facebook siden 2016 fordi jeg ila Brexit og preseidentvalget da Trump ble valgt første gang, virkelig så hvordan algoritmer kan manipulere oss og fjerne menneskelig autonomi.

Og menneskelig autonomi (det som må være på plass for at vi skal kunne ta frie valg) er en av hovedgrunnene til at jeg jobber med personvern.

I get it.

But also…

Dette var i 2016. Vi er nesten 10 år senere. Og en del av med er litt sånn «jasså, du trengte nesten 10 år på å skjønne at sosiale medier ikke er det beste stedet for voksne mennesker å være, og nå er du bekymret for barna dine?».

For hvis du er så sikker på verdiene dine (at skjerm for et lite barn ikke er optimalt for små mennesker, noe jeg også mener), så ikke gi barnet ditt skjerm da!

Hvorfor i alle dager blir dette en nasjonal debatt hvor en håndfull semi-kjendisforeldre fra øvre middelklasse roper på staten for å få staten til å regulere et forbud?

Her kunne jeg rantet mye om oss i Norge sitt forhold til staten, men du skal slippe det. Jeg nøyer meg med å si at på dette punktet, trenger du ikke staten.  

For hvis du som foreldre vet at skjerm er noe som vil skade avkommet ditt, er det ditt ansvar å ta et valg på vegne av barnet ditt, selv om det er vanskelig.

Selv om barnet ditt kommer til å bli surt. Selv om det kommer til å si at «alle andre får lov».

Når dette åpenbart handler om at du mener det er skadelig for barn å være mye foran en skjerm eller på sosiale medier, er det ditt ansvar å si nei. Og å forklare barnet ditt hvorfor du mener det er skadelig på en aldersadekvat måte.

Når vi mister kontroll er det enkleste å skylde på staten (her: skolen) og be om MER kontroll

En stor del av skjermopprøret handler om å ta vekk skjermen i skolen. https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/al4rQO/foreldrene-er-glemt-skjermene-maa-bli-paa-skolen Så la oss se på om det er skoleskjermen som er problemet. 

Ifølge Medietilsynets undersøkelse «Digitale dilemmaer» fra 2022, har 93% av alle barn mellom 9 og 11 en mobiltelefon. Medietilsynets undersøkelse «Barn og Medier» fra 2022 viser at 80% av norske barn i 4.-7. klasse har tilgang til nettbrett og egen hjemme-PC. Mobilen blir bare en av flere skjermer som de har tilgang til.

Undersøkelsene viser at foreldre først og fremst gir barna mobiltelefon fordi det er praktisk å kunne kommunisere med barnet.

Undersøkelsene viser derimot at barn heller bruker mobilen til alle de andre artige tingene du kan bruke skjermen til. Forståelig nok.

Så dette betyr at skoleskjermen bare er én av flere skjermer som norske barn forholder seg til. Og de skjermene hjemme, er det åpenbart foreldrene som har gitt dem.

Foreldre føler seg maktesløse og har dårlig samvittighet for at barna ser for mye på skjerm

Jeg tror ikke skoleskjermen egentlig er hovedproblemet. Jeg tror det er en enkelt proxy å angripe. Hvis det er skolen (dvs staten for offentlige skoler) sin feil, er det også der løsningen ligger. Altså utenfor deg som foreldre – hos noen André.

Eller sagt på en annen måte: jeg tror en stor del av skjermopprøret handler om at foreldre føler seg maktesløse.

Kanskje er det fordi barna befinner seg i en helt annen digital hverdag enn det vi som voksne gjør?

Kanskje handler det om at de får en barndom hvor mekanismer vi måtte deale med, foregår digitalt, og dermed på en måte eksponentielt.

Og når man som forelder føler seg maktesløs er det lett å ty til kontroll og forbud.

Det stikk motsatte av det som hjelper.

«Du vil ha et barn som kan fortelle deg når det er noe som ikke stemmer, barn som sier fra. Den muligheten får du bare om du blir oppfattet som trygg og ikke-dømmende. (…) Barn som er redde for å skuffe, som ikke føler seg bra nok, som lever med en regelbok for hva som er greit eller ikke i stedet for nærhet, de kommer ikke til deg når noe er galt.»

-          Montgomery, Boka «Foreldremagi»

Så hva er «løsningen»?

Snakke med barna dine.

Jepp, det er gjennom å snakke sammen at vi danner relasjoner og gjør de relasjonene vi har dypere. For det aller meste handler om relasjonene våre til oss selv og til andre. Sånn generelt.

What? Snakke? Virkelig?

Jepp.

Føkk you, Ida!

I get it. Men ikke hør på meg. Hør på Magnus Hoem Iversen som i boka «Skjermtid – nødhjelp til frustrerte foreldre» sier dette:

«Man er kringsatt av skjermer og duppedingser, og så er løsningen at man bare skal sitte og prate og prate og prate? Seriøst? Jeg merker at jeg blir litt frustrert selv.

Men slik er det bare. Både så enkelt og vanskelig.

Regler og tidsbegrensninger kan ikke erstatte samtaler og bygging av bånd, heller ikke på nett, eller angående det som skjer på nett.»   

Jeg driver med personvern. Et veldig viktig poeng i den forbindelse, er at det ikke finnes noen enkle løsninger.

Eller, løsningene kan være enkle nok de (lag en behandlingsprotokoll), men de tar TID. Og andre dyrebare ressurser.

Det er akkurat det jeg prøver å forfekte når jeg snakker om skjermopprørsdebatten. Løsningene her vil ta tid og krefter, og vi kan glemme quick fixes som at «staten ordner».

Og hvis vi virkelig ønsker å beskytte oss alle fra amerikanske SOME-selskaper (og det er det gode grunner til å ønske), trenger vi å investere i Europeiske, personvernvennlige løsninger. 

DET er en mer langsiktig løsning enn å rope "we need to help the parents" til norske ansatte i div SOME-selskaper som uansett ikke har noe makt til å endre den overordna stretagien til disse selskapene.

Eller hva, Kari Nessa Nordtun?

(Obskur referanse? Well, if you know, you know)

PS. Okay, okay! Litt av irritasjonen min i denne debatten er også at det har tatt folk nesten 10 år å skjønne risikoen ved å henge mye på SOME. Kall det hipsteren i meg som er stolt over at hun sletta FB lenge før det ble kult :P 

Denne bloggposten er basert på nyhetsbrevet mitt om personvern. Driver du med personvern og kunne tenke deg støtte i form av et ukentlig nyhetsbrev? Meld deg på her!